EØSsamarbeidet

EØSsamarbeidet, ofte omtalt som EØS-avtalen, er den juridiske ordningen som gir EØS-statene adgang til Den europeiske unions indre marked samtidig som de beholder privat medlemskap i egne ordninger. Avtalen ble etablert i 1992 og trådte i kraft i 1994. Medlemmene på EØS-siden er Norge, Island og Liechtenstein (Sveits er ikke en del av EØS, selv om landet er medlem av EFTA). EU-landene er selvsagt også parter i avtalen, som dermed legger grunnlaget for omfattende regelverksintegrasjon mellom EU og EØS-statene.

Hovedinnholdet i EØS-samarbeidet er deltakelse i det indre markedet gjennom harmonisering av EUs acquis i fire friheter: varer, tjenester, personer og kapital. Dette innebærer implementering av et betydelig sett EU-regelverk i EØS-statene, samt felles regler om konkurranse og statsstøtte, fysiske og tekniske standarder, miljø, forbrukerbeskyttelse og andre områder som berører den indre markeds funksjon.

Styrete og håndhevelse skjer gjennom EØS-organer: EØS-komiteen (det primære politiske beslutnings- og koordinasjonsorganet mellom EU og EØS-statene), EFTA Surveillance Authority (ESA) som overvåker etterlevelse av EØS-regelverket i EØS-statene, og EFTA-domstolen som behandler tvister i tilknytning til EØS-lovgivningen. EØS-landene må også forplikte seg til å finansiere del av kostnadene ved å delta i det indre markedet gjennom betalinger til EU-programmer og tilsvarende ordninger.

Områder som ikke omfattes av EØS-avtalen inkluderer tradisjonelt jordbruk og fiskeri, og flere politiske fellesprogrammer som ligger utenfor indre markedsreglene. Deltakelsen har dermed betydning for økonomi og politisk påvirkning i EØS-landene, samtidig som beslutningsmakt i EU ofte ligger hos EU-institusjonene snarere enn i EØS-statene.