Engangsformer

Engangsformer er et lingvistisk begrep som beskriver ordformer som opptrer kun en gang i et gitt bøyningsparadigm eller i en begrenset historisk eller dialektal kontekst. Slike former skiller seg fra de regelmessige formene ved at de ikke inngår i ordets standardiserte bøyning eller avledning, og de kan forsvinne raskt eller senere bli normalisert.

Årsaker og opprinnelse: Engangsformer kan oppstå gjennom raske lydendringer som etterlater en midlertidig form, ved lånt påvirkning fra et annet språk eller en annen dialekt, eller ved overgang mellom språklige faser der analogiet med andre former ennå ikke er etablert. De er ofte dokumentert i eldre tekster, manuskripter eller i senere rekonstruerte språkdata.

Kjennetegn: De har ofte avgrenset tids- og romområde, viser uregelmessigheter i et eller få lemmata, og har vanligvis lav forekomstfrekvens. De kan være utfordrende å rekonstruere og er ofte gjenstand for tolkning i diachron lingvistikk.

Betydning: Engangsformer bidrar til å kikke inn i språkhistorie og språkendring, spesielt mekanismene bak lydendringer og analogi, samt hvordan språk håndterer midlertidige former før de eventuelt blir standardisert eller forsvinner.

Se også: bøyning, språkhistorie, dialektologi, lingvistisk rekonstruksjon.