Elektronegativitet

Elektronegativitet er et mål for tendensen et atom har til å tiltrekke seg delte elektroner i et kjemisk bånd. Det er en grunnleggende egenskap som hjelper til med å forklare hvordan atomer binder seg sammen og hvordan kjemiske forbindelser oppfører seg. Konseptet ble først grundig utviklet av Linus Pauling, som også utviklet en kvantitativ skala for å måle det.

Skalaen for elektronegativitet varierer fra omtrent 0,7 for cesium, det minst elektronegative grunnstoffet, til 3,98 for fluor, det mest elektronegative grunnstoffet. Generelt øker elektronegativiteten med økende atomnummer langs en periode i det periodiske systemet og avtar med økende atomnummer nedover en gruppe. De mest elektronegative grunnstoffene er vanligvis halogener og oksygen, mens de minst elektronegative er alkalimetaller og jordalkalimetaller.

Forskjellen i elektronegativitet mellom to bundne atomer er avgjørende for å bestemme typen av kjemisk binding. Hvis forskjellen er stor, som mellom et metall og et ikke-metall, dannes en ionisk binding, der elektroner overføres fra ett atom til et annet. Hvis forskjellen er liten, dannes en kovalent binding, der elektroner deles mellom atomene. Jo større elektronegativitetsforskjell i en kovalent binding, jo mer polar er bindingen, noe som betyr at elektronene tilbringer mer tid rundt det mer elektronegative atomet. Dette gir opphav til delvise positive og negative ladninger på atomene.

Elektronegativitet er et nyttig verktøy for å forutsi molekylære polariteter, reaktivitet og andre kjemiske egenskaper. Forståelsen av elektronegativitet er essensielt for studiet av kjemi på alle nivåer.