Elektrolyttmålinger

Elektrolyttmålinger refererer til kvantitativ analyse av viktige ioner i biologiske væsker, primært blodserum eller plasma. De viktigste elektrolyttene i klinisk praksis er natrium (Na+), kalium (K+), klorid (Cl-), bikarbonat (som speiler total CO2), samt kalsium (Ca2+) og magnesium (Mg2+) ved behov. Resultatene bidrar til vurdering av væske- og elektrolyttbalanse, nyrefunksjon og syre-base-status, og de er sentrale i diagnostikk og behandling av elektrolyttforstyrrelser.

Elektrolyttmålinger skjer primært med ioneselektive elektroder (ISE). Indirekte ISE analyserer fortynnet serum eller plasma, mens direkte ISE måler ufortynnet prøver og er mindre påvirket av hematokrit. Tidligere metoder som flammefotometri ble brukt for Na+ og K+, men i dag er ISE-drevne analyser dominerende i kliniske laboratorier. Bikarbonat måles ofte som en del av total CO2 eller som en del av blodgassanalyse.

Prøvetaking og håndtering er viktig: prøver bør tas i standardiserte rør (serum eller heparinert plasma) og analyseres raskt for å unngå endringer i konsentrasjonen. Kalium er spesielt utsatt for påvirkning av hemolyse, som kan gi falsk forhøyet K+. Indirekte ISE kan også påvirkes av lipemi eller forhøyede proteinnivåer, noe som kan redusere presisjonen.

Kvalitetskontroll omfatter kalibrering med standarder, daglig intern kontroll og deltakelse i eksterne ytelsesprogrammer. Resultatene må tolkes i klinisk kontekst sammen med pasientens væske-status, nyrefunksjon og syre-base-forstyrrelser.