Dødbelastningen

Dødbelastningen, eller den permanente lasten, er den faste vekten og andre krefter som virker på en konstruksjon gjennom hele levetiden. Den omfatter vekten av byggverkets egne bærende elementer, som gulvbjelker, takbjelker, søyler og etasjeskiller, samt vekten av faste installasjoner og utstyr som ikke flyttes regelmessig. Dødbelastningen anses som statisk og tiduavhengig i analyse, i motsetning til levende last som kommer fra bruk og midlertidige forhold.

Dødbelastningen består dermed av flere komponenter: vekten av selve konstruksjonen, inkludert avdekker, dekker og fasade, samt vekten av faste installasjoner som røropplegg, el-installasjoner og fastmonterte innredninger. For en gitt bygning beregnes dødbelastningen ofte som produktet av materialdensitet og tykkelse eller areal, og inkluderer også finishlag og andre faste dekker. Eksempler kan være konvensjonell betonggulv, trekonstruksjoner eller stålprofiler, hver med sine typiske tettheter og dimensjoner.

I strukturell design blir dødbelastningen kombinert med levende last og andre eksterne krefter for å sikre at konstruksjonen har tilstrekkelig styrke og stivhet. Lastkombinasjoner følger ofte nasjonale eller internasjonale standarder, for eksempel EN 1990 (Eurokode 0), som definerer hvordan karakteristiske dødbelastninger omgjøres til designverdier og hvordan de inkluderes i sikkerhetsfaktorer. Riktigheten i dødbelastnings-estimater påvirker grunnlag, bærende systemer og dimensjonering av strukturelle elementer gjennom hele prosjektet.