Dorsalfleksjon

Dorsalfleksjon er bevegelsen i ankelen der fotryggen beveger seg mot underbenet. I praksis løftes tærne oppover og foten trekkes nærmere skinnebenet. Bevegelsen er motsatt av plantarfleksjon, hvor foten peker nedover.

Hovedmuskulaturen som bidrar til dorsalfleksjon består primært av tibialis anterior, samt extensor hallucis longus og extensor digitorum longus. Tibialis anterior står for den viktigste bidraget og har også en inversjonsfunksjon. Andre muskler i området fungerer som støttemuskulatur. Bevegelsen foregår i talocruralleddet (ankelen) og påvirkes av hofte- og kneposisjon; gastrocnemius og soleus kan begrense eller modulere bevegelsen fordi de er plantarflexorer og sitter bak leggen.

ROM og mekanikk: Aktiv dorsalfleksjon hos voksne varierer mellom individer, og kneets posisjon har betydning. Når kneet er rett, har gastrocnemius en større restriksjon enn ved kneet bøyd, noe som ofte gir lite ROM. Ved kneet bøyd kan man oppnå større dorsalfleksjon. Kliniske vurderinger bruker ofte goniometri for å måle ROM, samt vurdering av styrke og kontroll i ganganalysen.

Klinisk relevans: Nedsatt dorsalfleksjon kan påvirke gange og føre til fotfall ved skade på peronealnerven, L4–L5-nervebaner eller etter slag. Tester evaluerer aktiv og passiv dorsalfleksjon, muskelstyrke og kontroll i gangbildet.

Behandling og rehabilitering: Tiltak inkluderer styrketrening av tibialis anterior, tøyninger av leggmuskulaturen og trening av propriose og gangfunksjon. Ved behov brukes ortoser eller fotstøtte for å støtte dorsalfleksjon under rehabiliteringen.

---