Diffusjonsevnen

Diffusjonsevnen, eller diffusionskapasiteten, beskriver hvor lett et stoff diffunderer gjennom et medium eller en grenseflate. Den er et mål på hvor effektiv diffusjon er, og den avhenger av diffusjonskoeffisienten til stoffet, temperatur, trykkgradient og egenskaper ved grenseflaten, som areal og tykkelse. Ifølge Ficks lover er diffusjonen drevet av konsentrasjonsgradienten og kontaktflaten mellom fasene.

I fysiologi brukes begrepet ofte om lungenes diffusjonsevne for gasser. Diffusjonsevnen for karbonmonoksid (DLCO) måles vanligvis ved en enkeltpustetest hvor pasienten puster inn en blanding som inneholder CO og et inert gass, holder pusten i noen sekunder, og puster ut. Det estimerte CO-utvekslingsraten (DLCO) korrelerer med alveolær-kapillær membranens kapasitet og med membranens effektivitet. Verdier påvirkes av kjønn, alder, høyde og lungefunksjon; lav DLCO kan indikere sykdom som fibrose, emfysem eller anemi.

I material- og kjemirelaterte anvendelser beskriver diffusjonsevnen hvor raskt molekyler diffunderer gjennom faste stoffer, væsker eller membraner. Faktorer inkluderer temperatur, trykkgradient, diffusjonskoeffisient, porøsitet og grenseflateegenskaper.

Historisk har diffusjonsevnen vært beskrevet av Ficks lover for diffusjon, som beskriver sammenhengen mellom flux, diffusjonshastighet og gradient.