diffusjonsevne

Diffusjonsevne, ofte referert til som DLCO, er lungenes evne til å diffundere gass over alveolocapillærmembranen. DLCO måler hvor mye CO som diffunderer fra innåndet luft til blodet per tidsenhet og brukes som en proxy for gassutvekslingsevnen for oksygen. Målingen reflekterer kombinerte egenskaper ved membranens tykkelse og overflate samt blodets kapasitet til å binde gass.

Testen utføres vanligvis som en enkelt-åndingstest der pasienten trekker inn en blanding av CO og et inerte sporstoffer, holder pusten i omtrent 10 sekunder og puster ut. Under analysen estimeres hvor mye CO som diffunderte over alveolocapillærmembranen. Resultatet korrigeres ofte for alveolarvolum (DLCO/VA) og for pasientens hemoglobinnivå, siden lavt Hb gir lav diffusjonsevne.

Faktorer som påvirker DLCO inkluderer membranens tykkelse, alveolær overflate, kapillært blodvolum og hemoglobinnivå. Lunge sykdommer som interstitiell lungesykdom og kols, samt lungeemboli og pulmonal hipertensjon, kan redusere DLCO. Røyk, anemi og høy karbonmonoksidbinding kan også påvirke resultatet.

Bruksområder og tolkning: DLCO brukes ved utredning av dyspné og mistanke om diffust lungevev eller vaskulær sykdom, ved preoperativ risikovurdering og i oppfølging av luftveissykdommer. Resultatene presenteres ofte som prosent av forventet verdi for pasientens kjønn, alder og høyde. Lav DLCO kan indikere interstitiell lungesykdom, emfysem, lungeemboli eller anemi; normal DLCO gjør slike tilstander mindre sannsynlige, men utelukker dem ikke.

Begrensninger: testen krever riktig teknikk og pasientens samarbeid, og resultatet påvirkes av alveolarvolum og hemoglobinnivå samt røykevaner. DLCO bør tolkes sammen med kliniske funn og andre tester. Noen tilleggstester inkluderer DLNO eller DLCO/VA, som kan bidra til å skille membran- og kapillærkomponenter.