Demarkasjonsproblemet

Demarkasjonsproblemet er den filosofiske utfordringen med å skille mellom vitenskap og ikke-vitenskap, inkludert pseudovitenskap og metafysiske forklaringsformer. Spørsmålet har stor betydning for akademisk evaluering, utdanning og offentlig finansiering av forskning.

En innflytelsesrik respons kom fra Karl Popper, som foreslo falsifikabilitet som kjennetegn på vitenskap. Ifølge Popper må en vitenskapelig hypotese være testbar slik at observasjoner kunne kunne motbevise den. Teorier som gir klare, testbare prediksjoner regnes som vitenskapelige; teorier som ikke kan avkreftes, anses ikke vitenskapelige. Kritikkene peker på at falsifikasjon i praksis ofte er komplisert: teorier kan beskyttes med ad hoc-tillegg, og historien viser at forskere ofte opprettholder forklaringer mot enkel falsifikasjon.

Andre tilnærminger inkluderer Imre Lakatos' ide om forskningsprogrammer, med en hard kjerne og et beskyttende belte; programmet vurderes ut fra om det genererer progressive tester og forklaringer. Thomas Kuhn betonte paradigmer og normalvitenskap; vitenskapelig arbeid følger et gjeldende rammeverk inntil anomalier fører til vitenskapelige revolusjoner, noe som gjør grensen mellom vitenskap og ikke-vitenskap historisk snarere enn absolutt. Paul Feyerabend argumenterte for metodologisk anarchisme, og hevdet at ingen universell metode er gyldig for all vitenskap, noe som utfordrer faste demarkasjonsstandarder.

I moderne debatt kombineres disse synene ofte. Noen felt, som visse grener av kosmologi eller matematisk teori, kan være vanskelige å falsifisere i dag, mens andre fenomener fortsatt klassifiseres som vitenskapelige gjennom repeterbare tester og faglig konsensus. Demarkasjonsproblemet forblir et åpent og omdiskutert område i vitenskapsfilosofi.