CO2absorpsjon

CO2absorpsjon er prosessen der karbondioksid skilles ut fra en gassblanding ved å absorbere det i en væske eller ved å feste det til et fast absorberingsmedie. Hensikten er å redusere CO2-innholdet i gassen før utslipp eller for videre behandling og lagring. Det finnes to hovedprinsipper: kjemisk absorpsjon og fysisk absorpsjon. Ved kjemisk absorpsjon reagerer CO2 med absorbenten, ofte vannløselige aminer som monoetanolamin (MEA), diethanolamin (DEA) eller metyletdanolamin (MDEA). Disse løsningene brukes vanligvis i post-kombinasjonsbehandling av gass fra kraftverk og industrielle prosesser. Ved fysisk absorpsjon løses CO2 i en løsning uten kjemisk binding, og dette benyttes ofte ved høyere trykk i prosesser som Selexol eller Rectisol. I tillegg finnes faste absorbenter som aktivert karbon, zeolitter og metall-organiske rammerverk MOF, noen ganger amine-modifiserte, som brukes i direkte luftkaptasje og i industrianlegg med lave CO2-partialtrykk.

Prosessen krever regenerering av absorbenten for å frigjøre CO2 og gjenbruke mediet. Dette medfører energikrav og infrastruktur som kan føre til korrosjon, tap av løsemiddel og nedbrytning av absorbenter. Fordelene inkluderer høy selektivitet og effektivt CO2-uttak; ulempene omfatter energi- og kostnadsrammer, samt behov for sikker håndtering av kjemikalier og avfall.

Forskningen retter seg mot å redusere energibehovet, forbedre holdbarhet og utvikle effektive faste absorbenter samt integrerte CO2fangst- og lagringsløsninger for industrielle anvendelser og direkte luftkaptasje.