Bremsefriksjonens

Bremsefriksjonens refererer til friksjonen som oppstår mellom bremsekomponentene og kontaktflatene i et kjøretøys bremsesystem når bremser aktiveres. Friksjonen er hovedmekanismen som omdanner kjøretøyets kinetiske energi til varme, slik at hastigheten reduseres og kjøretøyet stanses eller reduseres. I moderne kjøretøy skjer bruken ofte mellom bremseklosser og en roterende rotor i skivebremser, eller mellombremseklosser og en trommel i trommelbremser.

Fysiske prinsipper og materialer

Friksjon mellom kontaktflater kan være statisk (forhindrer start av glid) eller kinetisk (ved slip). Den opplevde friksjonskraften følger generelt F = μN, der μ er friksjonskoeffisienten og N er normalen mellom overflatene. μ avhenger av materialvalg, overflatetype, varme, fuktighet og tilstand (rennhet, slip eller contaminanter). Brukte bremseflater har ofte forskjellige μ enn nye; ulike materialkombinasjoner (organiske, keramiske, metalliske) gir ulike bremseegenskaper.

Anvendelse og systemer

I skivebremser utøver bremseklossene trykk mot rotorene via hydrauliske eller elektriske aktuatorer, noe som skaper friksjon og dermed nedbremsing. Drum-bremser benytter trommelflatene med bremseflater som klosser friksjonerer mot. Bremsefriksjon er også avhengig av temperatur: oppvarming kan forbedre friksjonen opp til et punkt, men overoppheting kan føre til brake fade, glazing av klosser eller redusert effekt.

Faktorer og sikkerhet

Smuss, olje, vann, slitasje og rotor-/klossens materialtilstand påvirker friksjonen. Friksjonen er avgjørende for kontroll og sikkerhet; derfor tester og standarder måler variasjon i μ og holdbarhet. ABS og øvrige sikkerhetssystemer tilpasser trykk og låsing for å opprettholde kontroll ved variasjon i friksjon.