Brannrisikoen

Brannrisikoen, eller risikoen for brann, er et mål på sannsynligheten for at en brann oppstår og av hvilke konsekvenser den kan få for liv, helse, eiendom og miljø. Risikoen oppstår vanligvis ved kombinasjon av tre elementer: antenningskilder, brennbare materialer og sårbarhet i bygg og tekniske systemer, samt menneskelig aktivitet. Jo høyere sannsynlighet for antenning og jo større konsekvensene ved brann, desto høyere brannrisiko.

Vurdering av brannrisikoen innebærer å analysere hvor sannsynlig det er at en brann oppstår, hvilke ressurser som kan få en brann til å spre seg, og hvilke skader som kan oppstå. Dette legges ofte til grunn i systematiske risikovurderinger (risikovurdering) som brukes av eiere, leietakere og arbeidsgivere for å prioritere forebyggende tiltak.

Forebyggende tiltak fokuserer på å redusere sannsynlighet for antenning og redusere konsekvensene av en brann. Dette inkluderer god teknisk og organisatorisk brannvern, installasjon og vedlikehold av detektorer og slokkeutstyr, brannskiller, røykluker og ventilasjon, samt klare evakueringsrutiner og opplæring av ansatte. Endringer i drift, lagring av farlige materialer og byggforhold bør regelmessig vurderes for å opprettholde lav brannrisiko.

I Norge reguleres brannvern av brann- og eksplosjonsvernloven og tilhørende forskrifter, ofte i samspill med plan- og bygningsloven. Kommunale tilsyn fører kontroll og veiledning. Brannrisikoen anses som et dynamisk forhold som kan endres over tid, og kontinuerlig forbedring er en sentral del av sikkerhetsarbeidet.