Basestasjonskonfigurasjoner

Basestasjonskonfigurasjoner refererer til samlingen av innstillinger og arkitektur som styrer hvordan en basestasjon i et mobilnett fungerer. Konfigurasjonen påvirker dekning, kapasitet og tjenestekvalitet ved å angi radiodeler, transportforbindelser og tilkobling til kjernenettet.

Basestasjoner finnes i ulike typer, som macro-, micro-, pico- og femto-basestasjoner. De kan være sektoriserte—vanligvis tre sektorer—og brukes både utendørs og innendørs. Viktige radiokonfigurasjonsparametere inkluderer cell ID, PCI (fysisk celleidentitet), frekvensbånd, kanalbredde, MIMO-innstillinger og transmitterkraft, samt parametere for håndover og naborelasjoner.

Backhaul og transport kobler basestasjonen til kjernenettet og til andre basestasjoner. Tilkoblingene kan være fiber, mikrobølger eller andre høykapasitetslenker. Grensesnittene mellom basestasjonen og kjernen varierer med teknologiutviklingen: S1 brukes i LTE, mens 5G benytter N2 (og andre grensesnitt som N3). Inter-cell grensesnitt inkluderer X2 i LTE og N2/N3 i 5G, og muliggjør koordinert ressursbruk og håndover.

Administrasjon og drift omfatter programvareoppdateringer, konfigurasjonsstyring, overvåkning og feilsøking. Sikkerhet og redundans er sentralt, med fokus på tilgangkontroll, kryptering og forsyningsredundans (kraft og kjøling).

Planleggingen tar sikte på riktig balanse mellom dekning og kapasitet og inkluderer frekvensplanlegging, ICIC/eICIC og ytelsestesting før utrulling, samt vurdering av nettverksarkitektur, for eksempel tradisjonelle basestasjoner kontra Cloud-RAN.