Avsetningsmiljøene

Avsetningsmiljøene er et grunnleggende begrep i sedimentær geologi som beskriver forholdene og prosessene der sedimenter avsettes. Miljøet bestemmer energinivå, transportmåte, kjemisk miljø og biologisk påvirkning som styrer sedimenters tekstur, kornstørrelse, kjemisk sammensetning, fossiler og avsetningsstrukturer. Gjennom studiet av avsetningsmiljøene kan geologer rekonstruere tidligere landskap, klima og geologisk historie.

De viktigste miljøkategoriene deles ofte i marine og ikke-marine. Marin avsetning omfatter områder som åpne hav, kyst- og littorale miljøer og dyphavsbunn, mens ikke-marin avsetning omfatter elver og deltaer, innsjøer, eoliske (ørken) miljøer og isbreer. Sedimenter fra disse miljøene kjennetegnes av karakteristiske facies, som lagdeling, kryssbånd, ripple- og bølgestrukturer, samt fossilinnhold og mineralsammensetning. Miljøene kan skifte over tid og rom, noe som gir opphav til ulike bergartstyper.

Identifikasjon skjer gjennom feltobservasjoner og kjerne- eller bergartsbeskrivelser, der man vurderer kornstørrelse, sortering, avsetningsretning og tilstedeværelse av spesifikke strukturer. Fossilkjemi og isotopdata kan avklare marine versus ferskvannsmiljøer. Gode miljøtolkninger legger vekt på stratigrafi, sekvensforløp og sammenstilling av flere facies i et område.

Betydningen av å kartlegge avsetningsmiljøene ligger i tolkning av tidligere klima og tektonikk, forståelse av ressursfordeling i sedimentære bergarter og i petroleum, vann- og gruvegeologi. Kunnskap om avsetningsmiljøene gir en ramme for å beskrive og modellere sedimentære baser og for å forutsi egenskaper som porøsitet og permeabilitet i bergarter.