Armlengdesprinsippet

Armlengdesprinsippet er en internasjonal standard innen skatt og prisfastsettelse av transaksjoner mellom tilknyttede foretak i ulike land. Hovedpoenget er at priser og vilkår i slike transaksjoner skal være like som om foretakene hadde vært uavhengige parter under like forhold. Formålet er å forhindre at konserner flytter fortjeneste eller skattegrunnlag mellom jurisdiksjoner gjennom nedpriset eller uppriktig prisfastsettelse internt.

Prinsippet brukes av skatte- og avgiftsmyndigheter i mange land for å sikre korrekt beskatning av konsernsamarbeid. Anvendelsen innebærer å vurdere hva som ville vært prisen i en uavhengig transaksjon, og å justere interne priser om nødvendig. Statlige krav om dokumentasjon og rapportering er sentrale deler av praksisen, og myndighetene kan kreve forklaringer og bevis på at prisene er fastsatt etter armlengdes prinsippet.

Vanlige metoder for å fastsette armlengdes priser inkluderer sammenlignbare ukontrollerte transaksjoner (CUP), prisen ved gjenkjøp/forsyning til sluttspiller, kostplus-metoden, transaksjonell netto margin-metode (TNMM) og fortjenestedeling. Valg av metode avhenger av art av transaksjon, tilgjengelige datapunkter og behov for å ta hensyn til forskjeller i varianter som risiko, intellektuelle rettigheter eller finansiering.

Begrensninger og utfordringer omfatter vanskeligheter med å finne passende sammenligninger, særpreg ved intellektuell eiendom og komplekse finansieringsarrangementer, samt behov for grundig dokumentasjon. Praktisk praksis krever ofte tilpasninger og tvisteløsning mellom skattemyndigheter og foretak.

Internasjonalt er armlengdesprinsippet sentralt i OECDs retningslinjer for internprising og i BEPS-tiltakene. Det ligger til grunn for de fleste landenes regler om prisfastsettelse, dokumentasjon og kontroll av overføringspriser.