Antistoffbaserte

Antistoffbaserte metoder, eller antistoffbaserte tilnærminger, er metoder som bruker antistoffer som hovedkomponent for å identifisere eller påvirke målprosesser i biologi og medisin. Begrepet dekker diagnose og behandling, og omfatter både diagnostiske tester og terapeutiske tilnærminger som er basert på antistoffreaksjoner.

På terapeutisk nivå inkluderer det monoklonale antistoffer, antistoff–legemiddelkonjugater, bispesifikke antistoffer og immunmodulerende antistoffer som blokkerer eller modulerer inflammatoriske signalveier. Mekanismene varierer fra direkte nøytralisering av patogener eller reseptorer, til blokkering av signalveier, til rekuttering av immunsystemet via Fc-delen for ADCC eller CDC, samt levering av cytotoksiske stoffer ved ADCer og å bringe T-celler nær tumorceller ved bispesifikke antistoffer.

Produksjon skjer vanligvis i mammalian cellekulturer (for eksempel CHO-celler) med menneskeliggjøring eller menneske-liknende strukturer for å redusere immunrespons. Moderne konstruksjoner omfatter også små antistofffragmenter som Fab eller scFv og biosikre formuleringer, samt utviklingen av antistoffbaserte legemiddelkonsepter.

Bruksområder inkluderer terapeutisk behandling av kreft (for eksempel mot spesifikke reseptorer eller overuttrykte antigener), autoimmune sykdommer og infeksjonssykdommer, samt diagnostiske anvendelser i ELISA, immunhistokjemi, immunofluorescens og hurtigtester.

Fordeler inkluderer målrettet effekt og potensielt lavere systemisk toksisitet, men utfordringer som kostnader, risiko for infusjonsreaksjoner, immunogenicitet og utvikling av resistens kan oppstå. Langsiktig overvåkning og biomarkørbasert pasientvalg er sentralt i utvikling og bruk av antistoffbaserte behandlinger.