Ansiktssymmetri

Ansiktssymmetri refererer til i hvilken grad ansiktets høyre og venstre halvdel er speilbilder av hverandre. Fullstendig symmetri er svært sjeldent; de fleste ansikter viser små naturlige forskjeller i hudfolder, muskelforhold og benstruktur. Symmetri kan vurderes i statiske bilder eller i 3D-modeller, og måleenheter inkluderer midtlinjejustering, avstandsmål mellom anatomiske landemerker og ulike symmetriindekser.

Ulike faktorer bidrar til ansiktssymmetri. Genetikk og utvikling bestemmer grunnformen, mens vekst av kjeve, nese og øye påvirker senere graden av symmetri. Traumer, infeksjoner og nevro-muskulære tilstander kan skape eller forsterke asymmetri. Vanlige årsaker til betydelig asymmetri inkluderer ansiktslammelse (f.eks. Bell’s parese), slag, tann- og kjeveanomalier, og aldring.

Det finnes to hovedtyper: statisk (strukturbasert) symmetri og dynamisk symmetri som endres med ansiktsuttrykk. Vurdering brukes i klinisk praksis innen estetik, rekonstruktiv kirurgi, ortodonti og maxillofacial kirurgi for diagnose, behandlingsplanlegging og vurdering av behandlingsutfall. Med moderne teknikker som 3D-stereofotogrammetri og CT-/MR-basert analyse kan man estimere asymmetri med høy nøyaktighet, spesielt ved planlegging av kirurgiske inngrep og rekonstruksjon.

Persepsjon av ansiktssymmetri påvirker ofte oppfattet attraktivitet, men små forskjeller er normale og ikke nødvendigvis patologiske. Det er viktig å tolke symmetriresultater i kontekst av helhetlig ansiktsstruktur.