Ansiktsregistrering

Ansiktsregistrering, eller ansiktsgjenkjenning, er en biometrisk teknologi som identifiserer eller verifiserer personer ved hjelp av ansiktsegenskaper som geometrisk form og avstanden mellom øynene, nesen og munnen. Teknologien kan brukes til én-til-én-verifisering (bekreftelse av at personen er den vedkommende utgir seg for å være) eller én-til-mange-identifikasjon (søke i en database etter en identitet). Prosessen innebærer innsamling av ansiktsbilder eller video, omforming av ansiktet til en matematisk mal, og sammenligning av denne malen med lagrede maller ved hjelp av maskinlæring og dyp læring. Moderne systemer bruker ofte liveness-sjekker for å redusere risiko for spoofing.

Behandling av ansiktsdata omfattes av personvernregulering i Norge og EU. Biometriske data er vurdert som sensitive opplysninger og krever særskilt beskyttelse. I Norge gjelder personopplysningsloven og GDPR, og Datatilsynet gir veiledning om praksis. Behandlingen må ha rettslig grunnlag, være formålsbegrenset og dataminimert, og data må beskyttes med tekniske og organisatoriske tiltak. Brukere har rett til innsyn, retting og sletting, og til å trekke samtykke når samtykke er basen for behandlingen. Ved omfattende eller risikoutsatte løsninger anbefales en DPA (databehandlingsavtale) og en konsekvensvurdering (DPIA).

Vanlige bruksområder inkluderer offentlige grensekontroller, politi og rettshåndhevelse, flyplasser og andre sikkerhetskritiske områder, samt private løsninger som smarttelefoner, betalingsapper og arbeidstidsregistrering. Fordeler inkluderer rask identifikasjon og økt bekvemmelighet; ulemper inkluderer risiko for feilslått identifikasjon, skjevheter i ytelse mellom grupper og potensielt økt overvåkning. For å motvirke dette anvendes sikkerhetsrutiner, transparens, dataminimering og tilgangskontroll.