Ansettelsesform

Ansettelsesform betegner typen arbeidsforhold mellom en arbeidstaker og en arbeidsgiver og avgjør hvordan ansettelsen er regulert, hvor lenge den varer, arbeidstid og hvilke rettigheter som gjelder. I Norge reguleres de vanligste ansettelsesformene av arbeidsmiljøloven og ofte av kollektivavtaler, samt av avtaler mellom partene.

De viktigste formene for ansettelse er fast ansettelse og midlertidig ansettelse. Fast ansettelse innebærer et permanent arbeidsforhold uten forhåndsbestemt sluttdato og gir ofte sterkere jobbtrygghet og forutsigbarhet. Midlertidig ansettelse er tidsbegrenset og kan brukes ved behov som vikariat, prosjektarbeid eller sesongarbeid; bruk av midlertidige kontrakter er underlagt visse saklige grunner og regler i lovgivningen. Det finnes også deltidsansettelse, hvor arbeidstaker har redusert arbeidstid sammenlignet med en heltidsstilling, ofte i kombinasjon med fast eller midlertidig ansettelse.

Noen arbeidstakere kan være ansatt gjennom bemanningsbyrå eller i innleide stillinger, der arbeidstakeren er ansatt av byrået og arbeider hos en kunde. Dette påvirker blant annet arbeidsgiveransvar og organisering av arbeidsoppgaver, men arbeidstakeren forblir under en bestemt ansettelsesform.

Rettigheter og plikter følger av ansettelsesformen og avtaleverket. Fast ansettelse gir vanligvis bedre oppsigelsesvern og trygder knyttet til arbeidstid og lønn. Midlertidig ansettelse kan være nødvendig for å oppfylle kortsiktige behov, men må avgrenses i tråd med regelverket for å unngå misbruk.

Ansettelsesform påvirker også karriereutvikling, lønnsnivå og rett til ferie og sykepenger, og utgjør derfor en sentral del av norsk arbeidsrett.