Akkrediteringsorganer

Akkrediteringsorganer er institusjoner som har myndighet til å vurdere og akkreditere utdanningsinstitusjoner og/eller utdanningsprogrammer for å sikre at de oppfyller fastsatte kvalitetsstandarder. Formålet er å opprettholde tillit til utdanningssystemet, beskytte studenter og fremme sammenlbarhet nasjonalt og internasjonalt.

Organet kan være nasjonalt eller internasjonalt og kan være uavhengig eller dele myndighet med staten, avhengig av landets rettslige rammer. Det opererer innenfor et kvalitetssikringsrammeverk og publiserer vanligvis kriterier som institusjoner må oppfylle.

Prosessen innebærer vanligvis en selvrapportering fra den vurderte enheten, en ekstern evaluering av fagfeller, utarbeidelse av en evalueringsrapport og en beslutning om akkreditering for en bestemt tidsperiode, ofte etterfulgt av periodisk reevaluering. Akkreditering bekrefter at institusjonen eller programmet oppfyller kriterier for kvalitet, som inkluderer pedagogiske standarder, læringsutbytte, institusjonell ledelse, ressurser og studentbeskyttelse. Den gir offentlig kjennskap og kan være nødvendig for offentlige tilskudd eller studentrettigheter.

Det eksisterer forskjeller mellom begrepene akkreditering, sertifisering og lisensiering. Akkreditering retter seg mot hele institusjonen eller programmet, sertifisering mot spesifikke kompetanser eller systemer, og lisensiering mot lovpålagte myndighetskrav for å drive virksomhet.

I en europeisk kontekst er akkrediteringsorganer ofte en del av et felles kvalitetsrammeverk. Mange nasjonale organer er medlemmer av ENQA og er oppført i EQAR, noe som sikrer anerkjennelse på tvers av land innen EHEA i samsvar med ESG. Eksempler på relevante aktører inkluderer NOKUT i Norge; ENQA og EQAR i Europa.