årsaksforholdet

Årsaksforholdet refererer til forholdet mellom årsak og virkning, der en hendelse eller tilstand (årsaken) bidrar til å skape en annen hendelse eller tilstand (virkningen) eller gjøre den mer sannsynlig. I vitenskapelig sammenheng brukes det for å forklare fenomener, forutsi utfall og informere beslutninger.

Forskningen vurderer ofte tre prinsipper som grunnlag for kausalitet: tidsrekkefølge (årsaken kommer før virkningen), kovariasjon (variablene endrer seg sammen), og kontroll for konfundering (andre forklaringer elimineres eller reduseres). Det er også viktig å skille mellom korrelasjon og årsakssammenheng; ikke all korrelasjon trenger være en årsak, og årsak kan ofte være mer kompleks enn en enkel en-til-en-relasjon.

Etter definisjonen kan forhold være nødvendige eller tilstrekkelige: et nødvendig forhold er en betingelse som må være til stede for at virkningen skal inntreffe, men alene kan være utilstrekkelig; et tilstrekkelig forhold kan være nok til å forårsake virkningen, selv om andre faktorer også kan bidra. Ofte er årsaksforhold komplekst og multikausalt, og kan være direkte eller indirekte (medierte) i sin virkning.

Klassiske tilnærminger inkluderer logiske og metodiske prinsipper som Mill’s metoder og kontrafaktisk tenkning, mens moderne kausal inferens ofte bruker statistiske metoder og motiver for å vurdere hva som ville skjedd i fravær av årsaken. Å forstå årsaksforhold er sentralt i medisin, samfunnsvitenskap, jus og offentlig politikk, både for å forklare fenomener og for å veilede beslutninger. Utfordringer inkluderer confounding, målefeil og kompleksiteten ved multikausale forhold.