verifiseringsfunksjon

En verifiseringsfunksjon er en funksjon som bekrefter gyldigheten av data, bevis eller en melding i samsvar med et sett regler eller et kryptografisk bevis, og som vanligvis gir et ja/nei-svar. I kryptografi er en verifiseringsfunksjon ofte en del av et offentlig-nøkkelpar og brukes sammen med en signeringsfunksjon. For en melding m og en signatur s generert med en privat nøkkel sk, og en offentlig nøkkel pk, returnerer verifiseringsfunksjonen V(pk, m, s) sann hvis signaturen er gyldig for meldingen og nøkkelen, ellers usann. Signeringsfunksjonen Sign(sk, m) brukes for å generere signaturen.

Verifiseringsfunksjoner er sentrale for autentisering, integritet og ikke-avvisning. De brukes i digitale signaturer, TLS/SSL-tilkoblinger, programvareoppdateringer og mange sikkerhetsprotokoller. Ulike algoritmer som RSA, ECDSA og Ed25519 har egne verifikasjonsoperasjoner med spesifikke regler for hva som anses som gyldig.

Egenskaper: En god verifiseringsfunksjon bør være rask å kjøre og pålitelig (minst mulig falske signaturer). Den må også fungere i samsvar med riktig nøkkeladministrasjon og motstandsdyktighet mot visse angrep, som timing-angrep og forfalskningsforsøk. Det er viktig å bruke standardiserte parametersett og å oppdatere algoritmer når trusler endres.

Begrensninger: Verifisering er avhengig av at nøklene og signaturene er riktig generert og at meldingen ikke er endret etter signing. Den gir ikke identitet i seg selv; det kreves et komplett nøkkel- og sertifikatstyringssystem for å oppnå robust sikkerhet.