veksthemming

Veksthemming er prosessen der veksten hos en organisme reduseres eller stanses. Den kan være naturlig eller forsterket av ytre faktorer, og gjelder planter, dyr og mikroorganismer. Veksthemming kan oppstå gjennom endringer i celledelingsraten, celledød, eller ved hormonell signalering som demper veksten. Ofte er det en adaptiv respons på stress, utilstrekkelig næring eller ugunstige miljøforhold.

I planteverdenen brukes begrepet ofte om kjemiske midler eller genetiske og bioteknologiske inngrep som bevisst begrenser vegetativ vekst. Plant growth retardants hemmer biosyntesen av hormoner som gibelliner, og gir kompakt vekst, mindre bladmasse eller tidligere modning. Eksempler på slike midler inkluderer paclobutrazol, uniconazole, chlormequatklorid og daminozid (B Nine). Bruk av veksthemmere vurderes ut fra ønsket effekt, miljøpåvirkning og regelverk.

I mikrobiologi og klinisk praksis brukes begrepet også om midler som bidrar til å hindre vekst av mikroorganismer eller av humane celler. Antimikrobielle legemidler kan være bakteriostatiske (hemmer vekst) eller baktericidale (dreper). Innen onkologi brukes veksthemmende eller cytostatiske midler og målrettede behandlinger for å redusere veksten av kreftceller. Effekter av veksthemming måles ofte ved laboratorietester som minimum inhibitory concentration (MIC) for mikroorganismer og ved cellevekstkurver i cellekultur for menneskelige celler.

Veksthemming spiller dermed en rolle i jordbruk, mikrobiologi, medisin og bioteknologi som et verktøy for å styre eller forhindre vekst under ulike forhold.