vedlikeholdsbarhetsindeks

Vedlikeholdsbarhetsindeks, ofte kalt vedlikeholdsindeks eller MI, er en kvalitetsindikator som angir hvor lett det er å endre og vedlikeholde et programvaresystem etter levering. Indeksen brukes av utviklere, arkitekter og prosjektledere for å vurdere teknisk gjeld, planlegge refaktorering og budsjettere vedlikehold.

Historisk sett har MI vært knyttet til statiske kodeanalyser og programvaremetricer som forsøker å måle kompleksitet og størrelse i koden. En vanlig formel for MI er MI = 171 − 5,2 · ln(Halstead Volume) − 0,23 · C − 16,2 · ln(LOC), der Halstead Volume (HV) måler informasjonsinnhold i koden, C er cyclomatic complexity og LOC er antall linjer kode. Resultatet har tradisjonelt blitt tolket som en skala fra 0 til 171, der høyere tall betyr bedre vedlikeholdsbarhet; mange verktøy skalerer i praksis til 0–100.

Innholdet i beregningen varierer mellom verktøy, men typiske komponenter inkluderer målinger av modulær arkitektur, antall avhengigheter, kommentardensitet og testdekning i tillegg til HV, C og LOC. MI gir et enkelt sammendrag som kan brukes til sammenligning mellom moduler, komponenter eller hele prosjekter, og som et grunnlag for prioritering av vedlikeholdsarbeid.

Begrensningene er betydelige. MI fanger ikke alle aspekter av vedlikeholdbarhet, som teamkompetanse, utviklingsprosesser eller eksterne avhengigheter, og resultatene kan være svært følsomme for målemetode og språk. Derfor bør MI brukes sammen med andre kvalitetsmål og kontekstuell vurdering for å få et fullstendig bilde av vedlikeholdsbarheten.

Se også: vedlikeholdbarhet, programvarekvalitet, ISO/IEC 25010.