utadvendthet

Utadvendthet er et personlighetsdrag som beskriver hvor sosial, energisk og åpen for nye møter en person er. Det inngår ofte i dimensjonen ekstraversjon i moderne personlighetsteorier, særlig i Big Five. Personer med høy utadvendthet søker gjerne sosial kontakt, blir lett motivert av samspill med andre og foretrekker aktiviteter som involverer andre mennesker. Utadvendthet er ikke en diagnose eller en fast lokalisering, men eksisterer på et kontinuum der individer varierer i grad av sosialt behov og stimulans fra omgivelsene. Motsetningen kalles ofte innadvendthet.

Måling av utadvendthet skjer hovedsakelig gjennom selvrapportskjemaer, men også ved observasjon av atferd i sosiale situasjoner. Ekstraversjonsskalaer i Big Five, samt andre personlighetsinstrumenter som måler energinivå, pratsomhet og behov for stimulering, brukes i forskning og praksis. Begrepet omfatter ikke bare sosialiteten, men også følelse av selvtillit og tendens til å ta initiativ i samspill.

Atferdsmessig kjennetegnes høy utadvendthet av hyppig taletid, letthet i å delta i gruppesamtaler, og villighet til å ta ledelsen eller opptre i offentlige settinger. I arbeid og utdanning kan høye nivåer av utadvendthet knytte seg til bedre resultat i roller som krever kundekontakt, salg eller teamarbeid, men det finnes også situasjoner der mer innadvendte egenskaper kan være fordelaktige.

Det finnes kritikk og nyanser. Ikke alle tester gir entydige resultater for hver situasjon, og begreper som MBTI bruker en todelt inndeling som ikke alltid samsvarer med forskningsbaserte mål på ekstraversjon. Kultur og kontekst påvirker hvordan utadvendthet uttrykkes og verdsettes, og traiten viser ofte variasjon over livsløpet.

I forsknings- og anvendelsesmiljøer brukes utadvendthet for å forstå gruppe- og ledelsesdynamikk, velvære og personlighetsutvikling. Den er vanligvis målt som en kontinuerlig egenskap og må tolkes sammen med andre trekk som neurotisisme og åpenhet.