ultralydfrekvenser

Ultralydfrekvenser betegner frekvensområdene som brukes av ultralydutstyr til å generere og motta ultralydbølger, bølger med frekvenser over menneskets hørsel (generelt over 20 kHz). Innen vitenskap og industri strekker frekvensene seg fra noen titalls kilohertz til flere hundre megahertz, og frekvensvalget avhenger av ønsket dyp penetrasjon og bildedetalj. I medisinsk diagnostisk ultralyd er de vanligste frekvensene 2–18 MHz; lavere frekvenser gir dypere penetrasjon, høyere frekvenser gir bedre oppløsning av vev som ligger nær overflaten.

Frekvensen påvirker oppløsning og penetrasjon: høyere frekvenser gir bedre bildekvalitet og skarphet, men større attenuering i vev, noe som begrenser hvor dypt signalet kan gå. Derfor brukes lavere frekvenser for dype strukturer og høyere frekvenser for overfladiske organer eller smådelikate detaljer. Frekvensvalg påvirkes også av transduserdesign og ønsket bildefremstilling.

Teknologi og metoder: de fleste ultralydsystemer bruker piezoelektriske transducere som konverterer elektriske signaler til mekaniske bølger og tilbake. Frekvensen bestemmes av krystalldimensjon og materiale; fokus kan oppnås ved fysiske linser eller elektronisk fokus. Diagnostiske modaliteter inkluderer B-mode bilder, M-mode og Doppler for blodstrøm. Terapeutiske ultralydapplikasjoner bruker ofte høyere intensiteter og spesialiserte fokuseringsstrategier; industriell ultralyd brukes for ikke-destruktiv testing av materialer og sammenføyninger.

Sikkerhet og regulering: ultralyd innebærer ingen ioniserende stråling, men eksponering ved høye intensiteter kan føre varmeoppbygging eller cavitasjon. Behandlinger følger prinsippet om ALARA (så lavt som mulig eksponering) og bruker indikatorer som Thermal Index og Mechanical Index for å vurdere risiko.