transplantasjonsbehandling

Transplantasjonsbehandling er medisinsk prosedyre der en hel eller en del av en kropp (tissue eller organ) overføres fra en donor til en mottaker. Behandlingen brukes når en persons organer eller vev er alvorlig skadet eller ikke lenger fungerer. De vanligste formene er blod- og celletransplantasjoner, beinmargstransplantasjon, og organtransplantasjon av hjerte, lever, lung, nyre og tarm.

Indikasjonene for behandling varierer etter type transplanteringssyndrom. Hjerte- og levertransplantasjon kan være nødvendig ved endelig organfeil eller alvorlige komplekse komplikasjoner. Beinmargstransplantasjon benyttes for kreftformer som leukemi og lymfom, samt genetiske blodhelsefaltsaker. Småvevstransplantasjoner, som hud, øye eller forkjøtt, hjelper med tolkning av cicater og sangfeil. Muskeltransplantasjon er tross alt en mulig løsning for muskeldystrofi hos enkelte pasienter.

Risikoen ved transplantasjonsbehandling er avhengig av variasjon i immunforsvar og mottakerens generelle helse. Imunosuppressive medikamenter er krevd for å forhindre transplantato-mislykkelse, men de kan føre til infeksjoner, læsjoner og kreften. Langsiktig helseforsøking innebærer regelmessige kontroll, blodforsøk og bildebehandling for å overvåke transplantatets fremgang og potensielle komplikasjoner.

Utsiktene for pasienter i dag er vesentlig forbedret sammenlignet med tidligere tiår takket være forbedret dødsgennomsyn, nyere medikamenter og bedre matchingssykler. Hørsel og livskvalitet kan fremme betydelig, særlig for pasienter med alvorlig organutskall. Til tross for økende suksess, krever transplanteringsprosessen at både stemme og nøye påpasning er viktig for de involverte.