tospråklighet

Tospråklighet er evnen til å bruke to språk i ulike situasjoner og med varierende grad av ferdigheter. Dette inkluderer ferdigheter i muntlig og skriftlig kommunikasjon, lese- og lytteforståelse, samt kulturell og sosial kompetanse i de to språkområdene. Tospråklighet kan være planlagt eller uplanlagt og varierer med alder, miljø og eksponering.

Det finnes ulike mønstre for tospråklighet. Simultan tospråklighet utvikles når et barn blir utsatt for to språk fra tidlig barndom og tilegner seg begge parallelt. Sekvensiell tospråklighet oppstår når ett språk dominerer i hjemmet i en lengre periode og et annet språk læres senere, ofte i skolekonteksten eller i livet utenfor hjemmet. Balanse mellom språkene er ikke alltid lik; det er vanlig med språkdominans i ett språk og varierende ferdigheter i det andre.

Faktorer som påvirker tospråklighet inkluderer mengden og kvaliteten på språklig input, alder ved først eksponering, samfunnsmessige holdninger, institusjonelle systemer og familiepraksis. Tospråklighet er ofte koblet til identitet og sosial tilknytning, og kan være en ressurs i flerkulturelle samfunn.

Forskning på kognitivt nivå peker på potensielle fordeler i oppmerksomhetskontroll og fleksibilitet, samt metalinguistisk bevissthet, særlig hos personer med balansert eller høy kompetanse i begge språk. Likevel varierer funnene, og noen situasjoner kan innebære midlertidige nedskriving i et av språkene, spesielt ved lite bruk eller lav skolestøtte.

Pedagogisk og politisk praksis inkluderer flerspråklig utdanning, translanguaging, språkforvaltning og støtte til minoritetsspråk; mange land anerkjenner tospråklighet i policyer og skoler for å styrke begge språk.

Måling av tospråklighet inkluderer selvrapport, muntlig og skriftlig tester i hvert språk, samt indeks som kombinerer eksponering, bruk og funksjonell kompetanse. Det er viktig å bruke flerfaglige vurderingsmetoder for å få et helhetlig bilde.