tolkningslære

Tolkningslære, ofte kalt hermeneutikk, er læren om tolkning og forståelse av tekster, språk og kulturelle uttrykk. Den gjelder særlig i humaniora og samfunnsvitenskapene, men også i jus og teologi, der man ønsker å avlede mening fra historiske og kontekstuelle faktorer.

Historisk sett har tolkningslære røtter i klassisk hermeneutikk hos Aristoteles og den kristne tolkningstradisjonen hos Augustin og senere. I moderniteten utviklet Wilhelm Dilthey hermeneutikk som en metode for humanvitenskapene, mens Friedrich Schleiermacher la vekt på tolkerens egen rolle og språkets betydning. På 1900-tallet videreførte Hans-Georg Gadamer en dialogisk forståelsesramme, der forståelse oppstår i samspill mellom tekst og leser, og der tradisjon og fordommer spiller en rolle. Paul Ricoeur knyttet hermeneutikk til fortolkende fenomenologi og videre til kritisk refleksjon. Begrepet tolkningslære står i Norge og Norden ofte i tradisjonell videreføring av disse strømningene.

Nøkkelbegreper inkluderer forståelse (verstehen), den hermeneutiske sirkel, forforståelse, horisonter og fusjon av horisonter. Tolkningslære innebærer både tekstlige og kontekstuelle analyser, og skiller ofte mellom tolkning av mening og forklaring av mekaniske årsaker. Anvendelser finner man i litteraturkritikk, teologi, juss (tolkning av lover og dommer), antropologi og historisk forskning.

Kritikk peker på risikoen for subjektivitet og relativisme, og noen retninger har utviklet en “tolkningslære av mistanke” som fremskriver kritikk av overordnede sannheter.