tilstrekkelighet

Tilstrekkelighet er tilstanden eller kvaliteten av å være tilstrekkelig for å møte et behov, krav eller standard. Begrepet brukes for å angi at det som er til stede, er nok til å oppnå et mål eller begrunne en beslutning. I norsk språkbruk er tilstrekkelighet særlig vanlig i juridiske og forvaltningsmessige sammenhenger, men forekommer også i vitenskapelige og daglige tekster.

Etymologi: Ordet er sammensatt av til (for) og strekkelig (i stand til å strekkes til nødvendig grad), med adjektiv-suffikset -elig som danner et substantiv for tilstanden. Den språklige opprinnelsen peker mot en idé om å være strekkelig til riktig omfang.

Bruksområder: Innen rettsvitenskap og offentlig politikk blir tilstrekkelighet brukt som kriterium for om bevis, ressurser eller tiltak er tilstrekkelige. Eksempler inkluderer tilstrekkelig bevis, tilstrekkelig finansiering eller tilstrekkelig kapasitet. Innen forskning taler man om tilstrekkelig utvalg og tilstrekkelig datagrunnlag. I etikk og velferd diskuteres om grunnleggende behov er møtt, ofte ut fra fastsatte grenser for tilstrekkelighet. Begrepet kan stå i kontrast til overflødighet eller mangel.

Måling og standarder: Tilstrekkelighet er kontekstavhengig og det finnes ingen universell grense. Hva som regnes som tilstrekkelig bestemmes av lover, faglige retningslinjer, vitenskapelig enighet eller normative teorier. I praksis angir evaluatoren nivået som anses som tilstrekkelig for formålet.

Relaterte begreper: Innen logikk brukes nødvendige og tilstrekkelige betingelser for å beskrive tilstrekkelighet presist, kalt «nødvendig og tilstrekkelig betingelse». Se også tilstrekkelighetens kobling til begreper som adekvans og aksept.