tilstandsobservasjon

Tilstandsobservasjon er en systematisk og løpende vurdering av en pasients kliniske tilstand med mål om å oppdage endringer raskt og styre behandlingen deretter. Den brukes i ulike helseinstitusjoner og situasjoner, særlig i akuttmottak, postoperative avdelinger, på overvåknings- eller intensivavdelinger og i enkelte former for hjemmebasert oppfølging av høy risiko.

Observasjonene omfatter ofte vitale tegn som puls, blodtrykk, respirasjon, temperatur og oksygenmetning, i tillegg til bevissthetsnivå, smerte, respirasjonsmønster, hudfarge og sirkulasjon. Også urinproduksjon, væskeinntak og øvrige kliniske tegn kan være relevante. For å sikre konsistens brukes standardiserte verktøy og skjemaer, for eksempel Glasgow Coma Scale for bevissthet og Early Warning Score (EWS) eller lignende systemer for å vurdere risiko for forverring. Observasjonene dokumenteres regelmessig i pasientjournalen.

Prosessen deles ofte inn i følgende trinn: initiering av tilstandsobservasjon når pasienten blir innlagt eller ved behov senere, fastsatte observasjonsfrekvenser avhengig av risikonivå, kontinuerlig vurdering av endringer og eskalering til lege eller spesialister ved tegn til forverring, og avslutning av observasjonen når pasienten har stabil tilstand og oppfyller fastsatte kriterier for avvikling.

Roller og opplæring er sentrale; sykepleiere har ofte hovedansvaret for gjennomføring og dokumentasjon, mens leger vurderer behandling og beslutninger om videre tiltak. Tilstandsobservasjon står i forhold til overvåking og monitorering og kan også innebære telemonitorering i hjemmebasert oppfølging. Etiske hensyn inkluderer pasientens personvern, dokumentasjonskvalitet og behovet for objektiv og standardisert vurdering.