tilbakefallsrisiko

Tilbakefallsrisiko er risikoen for at en person som har hatt en periodisk bedring av en tilstand – for eksempel en avhengighetslidelse, en psykisk lidelse eller en kronisk sykdom – igjen opplever symptomer eller en ny episode etter en bedring. Begrepet brukes særlig i psykisk helsevern og avhengighetsbehandling, men kan også være relevant i andre kroniske tilstander der tilstanden kan komme tilbake.

Faktorer som påvirker risikoen inkluderer varigheten og stabiliteten i bedringen, graden av cravings eller symptomer, nivået av stress, eksponering for utløserfaktorer og tilgang til støtte og behandling. Psykiske komorbide tilstander, traumer, sosiale forhold og tro på egen mestring spiller også en rolle. Sentrale vurderingspunkter er dermed hvordan personens livssituasjon, mestringsevner og støttenettverk påvirker evnen til å opprettholde bedring.

Vurdering av tilbakefallsrisiko gjøres av helsepersonell gjennom samtale, klinisk observasjon og bruk av risikovurderingsmetoder og relapse-preventionsplaner. Dette inkluderer kartlegging av symptomer, cravings, mestringsferdigheter, sosialt nettverk og konkrete planer for å unngå eller håndtere utløserfaktorer. Regelmessig oppfølging og monitorering er sentralt for å tilpasse planen.

Behandling og forebygging av tilbakefall fokuserer på å styrke beskyttende faktorer og redusere eksponering for utløserfaktorer og cravings. Dette kan omfatte psykoterapi som motiverende intervju og kognitiv atferdsterapi, samt riktig farmakologisk behandling der det er aktuelt. Relapse-preventionsstrategier som ferdighetstrening, krisereaksjon og støttenettverk inngår ofte i planen.

Å redusere tilbakefallsrisiko har som mål å forbedre funksjon, livskvalitet og langsiktig prognose.