temperaturtolerans

Temperaturtolerans beskriver evnen til å tåle temperaturvariasjoner og opprettholde funksjon innenfor visse grenser. Hos levende organismer refererer det til minimums- og maksimumstemperaturer der metabolisme kan opprettholdes eller livsprosesser kan fortsette, og til hvor raskt skade oppstår ved ekstreme temperaturer. Begrepet brukes også i material- og kjemikontekst for å beskrive stabilitet og egenskaper ved varierende temperaturer.

To sentrale begreper er toleranseområde og termisk bredde. En organisme som kan leve ved et bredt temperaturområde kalles eurytherm; en som bare tåler små temperaturvariasjoner kalles stenotherm. Kritiske termiske grenser som CTmin og CTmax angir temperaturene der bevegelighet eller funksjon går tapt. LT50 betegner temperaturen der 50 prosent av prøven blir dødelig for spesifikke tester. For planter og dyr er temperaturtoleransen ofte koblet til frost-, varme- og dehydreringstoleranse samt evne til å opprettholde væskebalanse og energistatus.

Mekanismene som ligger til grunn for temperaturtolerans, inkluderer cellemembranens fluiditet, stabilisering av proteiner og generering av varmehjelpsproteiner (varme- eller kulde-stressproteiner), samt justering av osmolaritet og antifreeze-proteiner i enkelte arter. Fenotypisk plastisitet gjennom akklimatisering spiller også en viktig rolle, i tillegg til genetisk tilpasning over generasjoner.

Faktorer som påvirker temperaturtolerans, er genetikk, utviklingsstadium, ernæring og helse, oksygenforsyning, alder samt miljøfaktorer som fuktighet og sesong. Bruksområder inkluderer økologi og miljøovervåking, landbruksplanlegging og materialvitenskap, der tester som CTmin/CTmax og LT50 for organismer og termisk stabilitet for materialer brukes for å vurdere robusthet under varierende temperaturforhold.