tannfyllinger

Tannfyllinger, eller fyllinger, er tannrestaureringer som brukes for å erstatte tapt tannsubstans etter karies, traume eller slitasje. De bygges opp direkte i det burde hull eller preparerte område, og har som mål å gjenopprette tannens form, struktur og funksjon samt å hindre videre kariesutvikling.

De vanligste materialene er amalgam, kompositt (fargelagt resin) og glassionomer (GIC). Amalgam er slitesterkt og kostnadseffektivt, men har et sølvfarget utseende og inneholder kvikksølv, noe som har ført til redusert bruk i mange land. Kompositt er estetisk attraktivt fordi det tilnærer fargen til naturlig tannfarge, men kan være mindre slitesterkt i store eller belastede områder. Glassionomer avgir fluorid og binder godt til tannsubstans, men har ofte lavere holdbarhet i posterior tenner sammenlignet med amalgam og kompositt. Plast- eller keramisk fyllingsteknologi brukes også i spesielle tilfeller, spesielt for store eller kosmetisk krevende restaureringer.

Prosedyren innebærer fjerning av infisert tannvev, preparering av hulrom, plassering av fyllingsmaterialet (med herding eller sementering), og etterbehandling som pussing og polering for å oppnå riktig bitt og glatthet. Levetiden varierer med materiale og plassering: amalgam typisk 10–15 år, kompositt 5–10 år, glassionomer noe kortere i belastede områder.

Tannfyllinger krever regelmessig tannstell og regelmessige kontroller. Amalgamens kvikksølvaspekt har ført til økt fokus på alternativer i mange land, men fyllingstyper velges individuelt basert på plassering, funksjon, estetikk og pasientpreferanser.