svelgfunksjon

Svelgfunksjon refererer til den koordinerte aktiviteten i muskler, sanseorganer og nervesystem som gjør det mulig å innta mat og væske, transportere dem ned i spiserøret og beskytte luftveiene under svelging. Funksjonen deles ofte inn i tre faser: oral, faryngeal og esophageal.

Oralfasen er frivillig og omfatter tygging, blanding med spytt og dannelse av en bolus som transporteres bakover mot svelget. Faryngealfasen er en rask, automatisk refleks som gjør luftveiene beskyttet gjennom lukking av stemmebåndene og epiglottis, samtidig som en rekke svelgesignaler trigger peristaltiske bevegelser i svelget og åpning av øvre esophageal sphincter for å dirigere bolusen ned i spiserøret. Esophagealfasen innebærer peristaltiske bølger i spiserøret og avslapning av nedre esophageal sphincter, som driver bolusen ned mot ventrikkelen.

Nervøs kontroll skjer primært i svelgsentralen i hjernestammen (medulla oblongata og pons) med innflytelse fra kranialnerver IX (glossopharyngeal), X (vagus) og XII (hypoglossal), samt V (trigeminal) for tygging. Sensoriske reseptorer i orofarynx og luftveier gir feedback som fininnstiller musik, hastighet og kraft i svelging.

Klinisk vurderes svelgfunksjon blant annet ved dysfagi (svelgebesvær) og risiko for aspirasjon. Diagnostiske verktøy inkluderer videofluoroskopisk svelgestudie (VFSS) og fiberendoskopisk evaluering av svelging (FEES). Behandling omfatter kostholdsjusteringer, svelgeøvelser og, ved behov, medisinske eller kirurgiske tiltak og tiltak for ernæring.

Svelgfunksjon er avgjørende for ernæring og trygghet ved måltider og påvirkes av nevrologiske, strukturelle og motilitetssvikt.