subsidiaritetsprinsippet

Subsidiaritetsprinsippet er et konstitusjonelt og politisk prinsipp som sier at beslutninger bør tas så nær borgerne som mulig og av den minste enheten som er i stand til å løse oppgaven. Hensikten er å beskytte lokalt selvstyre, fremme effektivitet og redusere unødig sentralisering. Prinsippet innebærer at myndigheter på høyere nivå kun bør gripe inn når det er nødvendig for å oppnå ønsket mål.

Historisk har subsidiaritetsideen utviklet seg i europeisk tenkning og katolsk sosiallære, og den er i dag nedfelt i mange lands grunnlover og i EU-traktater. I EU-retten spiller subsidiaritetsprinsippet en sentral rolle i avveiingen mellom nasjonalt, regionalt og unionsnivå. Unionen bør handle bare i den utstrekning målene forblir uoppnåelige på nasjonalt, regionalt eller lokalt nivå; tiltak på EU-nivå må være nødvendige og forholdsmessige.

Implementeringen innebærer ofte en vurdering mellom effekt, kostnad og administrativ kapasitet, samt mekanismer som prøver å sikre at beslutninger treffes der de gir størst nytte. I praksis varierer grensene mellom nivåene mellom land og over tid, og i EU-sammenheng omfatter det ofte områder som miljø, handel, konkurranse og regional utvikling, hvor medlemsstatene beholder myndighetene der de kan løse oppgaven, mens Unionen får ansvar der det er nødvendig for å oppnå felles mål.

Subsidiaritetsprinsippet møtes ofte med kritikk om uklarhet i rekkevidden av myndighet, risiko for sentralisering ved uklar anvendelse, eller motsetninger mellom demokratiske prinsipper og byråkratisk effektivitet. Likevel fungerer prinsippet som en veiviser for å avveie beslutningsansvar og beskytte lokalt selvstyre i både nasjonale konstitusjoner og overnasjonale systemer.