spredningsvinkelen

Spredningsvinkelen, eller spredningsvinkelen, er vinkelen som beskriver retningen til et utstrålt eller spredt signal etter at det har interagert med et materiale eller en annen partikkel. Den defineres vanligvis som vinkelen mellom den innkommende strålen og den spredte strålen, eller mellom utgangs- og inngangsbanen til en partikkel eller foton. I praksis måles spredningsvinkelen ofte i laboratorieframes, men i noen tilfeller brukes et senter-massesystem eller andre koordinatsystemer.

I fysikk og kjemi brukes spredningsvinkelen for å beskrive hvordan partikler eller stråler sprer seg etter en interaksjon. Den er sentral i differentialt spredningskrossseksjoner dσ/dΩ, som beskriver sannsynligheten for spredning i en bestemt retning som funksjon av vinkel og energi. Spredningsmønstre kan være isotroper (like sannsynlige i alle retninger) eller anisotrope (varierende med vinkel), avhengig av interaksjonen og energien.

I optikk og røntgendiffraksjon brukes spredningsvinkelen til å karakterisere hvordan lys eller røntgenstråler avbøyes av strukturer. Bragg-skillet og relaterte konsepter kobler spredningsvinkelen til strukturens geometry, for eksempel at spredning mellom innkommende og utgående stråler ofte beskrives med en samlet spredningsvinkel på 2θ i krystallografiske målinger.

Praktisk måling innebærer ofte et goniometer og detektorer plassert i ulike vinkler, slik at man kartlegger hvordan intensiteten varierer med spredningsvinkelen. Spredningsvinkelen er dermed en nøkkelparameter som beskriver retningen og karakteren av spredningen i mange forsøk.