spenningsklasse

Spenningsklasse er et norsk begrep som brukes i elektroteknikk for å betegne en enhets, kabel eller materialets spenningsevne eller spenningstilstand. Det beskriver den maksimale nominelle spenningen som utstyret er konstruert for å tåle sikkert i normal drift. Spenningsklassen tar hensyn til isolasjonens tykkelse, materialegenskaper og de creepage- og clearanceavstandene som kreves for å hindre elektrisk utladning.

Begrepet er nært knyttet til insulasjonskoordinering og standarder for elektrisk utstyr. Internasjonale standarder som IEC 60664-1 / EN 60664-1 og regionale tilpasninger gir regler for hvordan spenningsklasse bestemmes og hvordan den skal brukes ved valg, installasjon og kabling. Nasjonale variasjoner, som NEK 400 i Norge, brukes for å sikre at utstyr og installasjoner passer sammen på tvers av produkter og systemer.

I praksis brukes spenningsklasse til å avgjøre egnethet for ulike bruksområder og for sikkerhetskrav i installasjoner. Utstyr kan være klassifisert etter nominell arbeidsspenning (for eksempel produkter beregnet for 230 V AC eller lavere i husholdningen, eller høyere spenningsnivåer i industri). I noen tilfeller skiller man mellom spenningsklasse I og spenningsklasse II: Klasse I-utstyr har beskyttelsesjordning, mens Klasse II-utstyr er dobbeltisolert og ikke krever jordforbindelse. Dette påvirker hvordan utstyret kobles til og vernes mot feilstrømmer.

Spenningsklasse brukes også ved valg av kabeldiameter, isolasjonsmaterialer og design av produkter for å oppnå riktig sikkerhet og pålitelighet.