solinnstråling

Solinnstråling er elektromagnetisk stråling fra solen som når jordens overflate eller en annen overflate av interesse. Den måles som irradians, vanligvis uttrykt i watt per kvadratmeter (W/m^2). Solinnstrålingen deles ofte inn i tre komponenter: direkte solstråling, diffus solstråling og global solinnstråling. Direkte solstråling er stråling som følger en rett linje fra solen til overflaten; diffus stråling er lys som har spridd seg i atmosfæren og treffer overflaten fra mange retninger; global solinnstråling er summen av direkte og diffus stråling på en horisontal flate.

Atmosfæriske prosesser påvirker solinnstrålingen betydelig. Gasser, skyer, aerosoler og partikler absorberer og sprer lys, slik at energien som når jordoverflaten blir redusert og spektralfordelingen endres. Solinnstrålingen er mest intens når solen står høyt, og varierer med breddegrad, årstid og vær. Den elektromagnetiske energien dekker ultrafiolett, synlig og nær infrarød stråling, med mest energi i det synlige og nær infrarøde området. Solkonstanten, stråledosen i toppen av atmosfæren, ligger rundt 1361 W/m^2; etter atmosfærens filtering kan tydelig klart vær gi omtrent 1000 W/m^2 ved middagstid, mens skyer og forurensning reduserer det betydelig.

Solinnstråling måles og beregnes i ulike sammenhenger. Enhetene inkluderer W/m^2; ved å integrere irradiansen over tid kan man få energien som tilsvarer kWh/m^2. Kunnskap om solinnstråling brukes i solenergianlegg, byggdesign for utnyttelse av solvarme, jord- og plantevern, og i klimamodeller samt vær- og solsituasjonsanalyser. Data leveres av målinger og satellittbaserte datasett på ulike tids- og romsskalaer.

---