solindstråling

Solindstråling er elektromagnetisk stråling fra solen som når jordens atmosfære og, under klare forhold, jordens overflate. Den dekker hele spekteret fra ultrafiolett (UV) til synlig lys og nær infrarød stråling. I vitenskap og praktisk bruk deles solindstrålingen ofte inn i direkte komponenter (direkte solstråling) og diffus komponenter (stråling som har blitt spredt av atomer og skyer), mens den totale globale solstrålingen er summen av disse to.

Måling og variasjon: Den teoretiske mengden energi som strømmer mot jordens system i toppt/off trae er kalt solkonstanten og er omtrent 1361 watt per kvadratmeter ved en flate normal til solens stråler. På jordoverflaten varierer den eksisterende strålingen mye avhengig av solens høyde, breddegrad, årstid og værforhold. Atmosfæren reduserer og endrer sammensetningen av strålingen gjennom absorpsjon og spredning, noe som gir lavere globale innstrålingsverdier og betydelig variasjon mellom klare og skydelte dager. Målerverdiene kan uttrykkes som W/m² eller som energi per flateområde over tid (f.eks. kWh/m² per dag).

Instrumenter og anvendelser: Solindstråling måles med pyranometre (for global stråling) og pyrheliometre (for direkte stråling). UV-stråling overvåkes av UV-målere, som bidrar til UV-indeks. Data om solindstråling brukes i meteorologi, klimaforskning og planlegging av solenergianlegg, samt i helse- og miljøvurderinger.

---