smaksforstyrrelse

Smaksforstyrrelse betegner en forstyrret smakopplevelse. Tilstanden kan gjøre mat og drikke mindre smakfullt, forvrengt eller helt uten smak. Vanlige betegnelser i medisinsk språk er dysgeusia (forvrengt smak), ageusia (fullstendig fravær av smak) og hypogeusia (redusert smak). Noen opplever også metallisk eller ubehagelig smak, eller en endret smak i stedet for det forventede. Smaksforstyrrelser kan være isolerte eller samtidig med nedsatt luktesans.

Årsaker er mangfoldige og ofte sammensatte. Medikamenter er en av de vanligste utløsere, for eksempel enkelte antibiotika, blodtrykksmidler, antidepressiva og kjemoterapi. Infeksjoner i luftveiene, inkludert covid-19, kan midlertidig påvirke smak. Stråling mot hode eller nakke, tann- og munnhuleproblemer, munntørrhet (xerostomi), zink- eller andre ernæringsmangler, røyking og alkoholbruk kan bidra. Nevrologiske eller autoimmune sykdommer, diabetes og enkelte lever- eller nyresykdommer kan også være årsaker. Ofte er det flere faktorer samtidig.

Diagnosen baseres på pasientens historie, aktuell medisinering og en klinisk undersøkelse. Smaksprøver der pasienten vurderer ulike smakssubstanser (søtt, salt, surt, bittert, umami) kan inngå, ofte sammen med blodprøver for å avdekke ernæringsmangler eller metaboliske tilstander. Vurdering av lukt, tann- og munnhulestatus og generell helse kan være viktig for å avklare andre årsaker.

Behandling retter seg mot underliggende årsak og eventuelle ernæringsbehov. Endring av legemidler i samråd med lege, behandling av infeksjon eller strålebehandling kan bidra. Korrigering av zink- eller vitaminmangler, god munnhygiene, behandling av munntørrhet og røykeslutt anbefales. Smakstrening og målrettede ernæringstiltak kan støtte bedring. For mange er smakssansen midlertidig, men vedvarende forstyrrelser krever oppfølging.