selvbiografi

Selvbiografi er en litterær sjanger der forfatteren forteller om sitt eget liv i første person. Verket gir en sammenhengende eller tematisk fremstilt beretning om oppvekst, avgjørende hendelser og de menneskene og samfunnene som har formet forfatterens identitet. Som regel baserer teksten seg på forfatterens erindringer, personlige opplevelser og etter hvert kritisk refleksjon, og den presenteres ofte som en helhetlig fortelling snarere enn som dagboknotater.

Ordet består av selv og biografi, og tilsvarer det engelske autobiography, som i sin tur kommer fra gresk autos (selv), bios (liv) og graphe (skrive). I norsk språkbruk er selvbiografi en vanlig betegnelse for denne typen livsfortelling.

En selvbiografi kan være kronologisk eller tematisert og følger gjerne en persons livsløp fra fødsel til voksen alder eller beskriver sentrale faser og hendelser. Teksten inkluderer ofte kontekstuelle detaljer (familieforhold, samfunn, tidsånd) og avslørende refleksjoner om motivasjoner, feil og konsekvenser. Etikk og kildekritikk er sentrale hensyn.

Formålet er å dokumentere en persons opplevelser og perspektiver og å gi innsikt i en livsverden. Som kilde er selvbiografien viktig i litteratur og historie, men påliteligheten påvirkes av hukommelsens fallgruver og forfatterens egen agenda. Lesere og kritikere vurderer hvordan fortellingens struktur, detaljer og språk utformer forståelsen av livshistorien.

Selvbiografien står i slekt med memoarer og biografier. Mens biografier skrives av andre, og memoarer ofte fokuserer på spesifikke perioder eller temaer, tar selvbiografien gjerne for seg større deler av livsløpet. Kjente eksempler inkluderer Benjamin Franklins The Autobiography og Nelson Mandelas Long Walk to Freedom.