sekundærcelleveggen

Sekundærcelleveggen, eller sekundær cellevegg, er en tykkere, ofte lignifisert cellevegg som dannes i enkelte planteceller etter at veksten er avsluttet. Den ligger inne i primærcelleveggen og nær plasmamembranen og avsettes av spesialiserte celler i vedvev og sclerenkymet, som for eksempel trakeider, vedelementer og sclerenkymatiske fibre.

Den består hovedsakelig av cellulosemikrofibriller innbakt i en matrix av hemicellerose og lignin. Sekundærcelleveggen kan være organisert i flere lag, ofte betegnet S1, S2 og S3, hvor mikrofibrillene har ulike orienteringer mellom lagene. Den er generelt tykkere og mindre elastisk enn primærcelleveggen og gir betydelig større styrke og rigiditet.

Funksjon og betydning: Sekundærcelleveggen gir mekanisk støtte og motstand mot trykk og bøyning, noe som er viktig for plantens oppretting og for at veden skal kunne tåle belastninger over tid. I vedvevet bidrar den til effektiv vanntransport og treets fasthet, mens i sclerenkymeceller gir den struktur og beskyttelse mot mekanisk skade og mikroorganismer. Den gjør vevet lite permeabelt og ofte lite fleksibelt sammenlignet med primærcelleveggen.

Utvikling og utviklingsløp: Sekundærcelleveggen avsettes etter at cellen har sluttet å vokse. I mange xylem-celler dør cellens protoplast ved modenhet, og sekundærcelleveggen står igjen som en del av denystalliserte støtte- og transportsystemet i veden. Sekundærcelleveggen finnes derfor ikke i alle planteceller, men i utvalgte celletyper som trenger ekstra styrke.