scanningsteknikk

Scanningssteknikk er et samlebegrep for metoder som brukes til å skanne objekter eller mennesker og produsere bilder eller andre datasett. Teknikken spenner over flere modaliteter der en energiform – for eksempel stråling, lyd eller lys – sendes mot eller gjennom målet og signaler måles for rekonstruksjon.

Grunnleggende prinsipper innebærer ofte en bevegelig kilde eller sensor som dekker området under undersøkelsen. Innsamlede signaler bearbeides av rekonstruksjonsalgoritmer for å fremstille tverrsnittsbilder eller 3D-modeller. Kvaliteten påvirkes av oppløsning, kontrast, støy, bevegelser og sikkerhetsmessige begrensninger.

Vanlige modaliteter inkluderer computertomografi (CT) med roterende røntgenkilde og detektorer, magnetisk resonansavbildning (MRI) med magnetfelt og radiobølger, ultralyd som bruker akustiske bølger, og optiske skannere basert på strukturert lys. Industriell scanning anvendes også for nondestructive testing (NDT) av materialer og komponenter.

Anvendelser: I medisinen brukes scanningsteknikk til diagnostikk, behandlingsplanlegging og monitorering. I industrien benyttes den til kvalitetskontroll og feilanalyse av materialer og komponenter. Innen kulturarv og forskning dokumenteres og kartlegges objekter og strukturer.

Utfordringer og utvikling: Scanningsteknikk innebærer håndtering av strålebelastning og kostnader samt behovet for nøyaktige rekonstruksjoner og tolking av bilder. Forskningen fokuserer på raskere skanning, lavere stråleeksponering, forbedret oppløsning og AI-støttet bildebehandling og rekonstruksjon.