sandbevegelse

Sandbevegelse, eller bevegelse av sandkorn, er prosesser som flytter sand mellom steder og former landskap som strender, sanddyner, elvebredder og ørkener. Bevegelsen følger av krefter som vind og vann og påvirkes av klima, vegetasjon og menneskelig aktivitet. Sandbevegelse er en viktig del av sedimenttransport og landskapsutvikling over tid.

De viktigste transportmekanismene er aerodynamiske prosesser (vinddrevet) og vassdrevne prosesser. I lufta skjer av sandbevegelse når vindstyrken overskrider terskelfart, slik at sandkornene settes i bevegelse. De flyr i korte hopp – saltasjon – og sklir eller ruller langs overflaten (creep). Fint sand kan også holdes i suspensjon og transporteres over lengre avstander. I vann, som i elver eller langs kysten, beveger sand seg som bunntransport (treske eller rullende korn) og som suspenderte partikler i strømmer og bølger, og bidrar til kyst- og elvelandskapets formasjon og endring.

Faktorer som påvirker hastigheten og retningen på sandbevegelsen inkluderer kornstørrelse og tetthet, fuktighetsinnhold og overflatekohesjon, vindstyrke og vindens varighet, avstand til kilden til sand (fekte), vegetasjon og underliggende terreng, samt tilgjengelig sandtilførsel og menneskelig påvirkning. Mindre korn og tørrere forhold gjør bevegelsen lettere, mens fuktighet og vegetasjon stabiliserer overflaten.

Konsekvenser og anvendelser inkluderer dannelse og migrasjon av sanddyner, erosjon og avsetning langs kyster og elver, samt påvirkning på infrastruktur og arealbruk. Menneskelige tiltak som vegetasjonsgrunnlag, sandgjerder eller dune-restaurering kan stabilisere sanden, mens sandutvinning og bygging kan øke sårbarheten for omfordeling av sand. Klimaendringer kan påvirke vindmønstre og vannutbredelse, noe som igjen endrer sandbevegelsen regionalt.