ryukyuspråkene

Ryukyuspråkene er en gruppe språk i den japanske språkfamilien som tales i Ryukyu-øyene i sørvestlige Japan. De utgjør en egen gren av Japonisk og er ikke gjensidig forståelige med standardjapansk. Språkene har utviklet seg gjennom århundrer med geografisk adskillelse mellom øyene, noe som har ført til betydelig språklig mangfold.

Opprinnelig deles ryukyuspråkene vanligvis i nordlige og sørlige grener. Nordryukyuspråkene inkluderer Okinawisk og Kunigamisk, mens de sørlige språkene omfatter Miyako-, Yaeyama-, Amami- og Yonagunispråket. Innen hver gruppe finnes flere lokale varianter, og gjensidig forståelse mellom språkene er begrenset.

Geografisk er språkene utbredt over øygruppen fra Amami-øyene i nord til Yonaguni i sørvest. I dag er de fleste ryukyuspråkene i liten bruk og brukes ved siden av japansk; mange talere er eldre, og antallet komfortable sterkeste talere er synkende, ofte ned på bare noen hundre per språk. Det pågår revitaliseringsarbeid i skoler og lokale medier i Okinawa og andre øyer.

Språklig kjennetegnes ryukyuspråkene som agglutinative, vanligvis med SOV-ordstilling og egne fonologier som skiller seg fra standardjapansk. De har ofte vokal lengde og egne tone- eller aksentsystemer, samt rik verbalmorfologi og partikkelsystemer. Kontakt med japansk har ført til lånord og påvirkning påordforrådet.

Forskning og status: Ryukyuspråkene er av spesiell interesse for lingvister fordi mangfoldet er høyt innen et begrenset geografisk område. Flere språk regnes som truet eller alvorlig truet. I Japan foregår bevaring og undervisningsinitiativer i varierende grad, støttet av lokalsamfunn og forskningsmiljøer.