reguleringslogikk

Reguleringslogikk refererer til logikken, prinsippene og metodene som brukes for å regulere et system mot et ønsket referansenivå eller settpunkt. Det er en kjernekomponent i regulering og prosesskontroll, og fokuserer på hvordan målinger fra prosessen brukes til å bestemme en kontrollhandling som påvirker prosessen gjennom en aktuator.

Et reguleringssystem består vanligvis av en sensor som måler en variabel, en regulator eller styringsenhet som beregner en kontrollhandling basert på avviket mellom målt verdi og settpunkt, og en aktuator som påvirker prosessen. Sløyfen kan være lukket, der avviket brukes konstant for å korrigere retningen mot målet, eller åpen i deler av systemet. Vanlige aspekter inkluderer støy, forringet måling og begrensninger på hva aktuatoren kan gjøre.

Involverte kontrollstrategier spenner fra enkle til avanserte. On-off-kontroll oppfører seg som en enkel bryter som slår mellom til og fra. Proporsjonal–integral–derivat (PID) kontroll er en av de mest utbredte reguleringslogikkene og brukes i mange industrielle og tekniske systemer. Mer avanserte metoder inkluderer modellbasert kontroll, modellprediksjonskontroll (MPC) og adaptiv eller robust regulering, som tar høyde for endringer i prosessens dynamikk og usikkerhet.

Implementering og vurdering av reguleringslogikk innebærer analyse av stabilitet, respons og robusthet. Verktøy og teorier fra kontrollteori, som tids- og frekvensdomene, samt tilstandsrom-modeller, benyttes for å sikre at systemet oppfører seg som ønsket under ulike forhold. Reguleringslogikk finnes i mange anvendelser, blant annet i prosessindustri, HVAC-systemer, bil- og robotikkapplikasjoner og kraftsystemer.