partisjoneringstyper

Partisjoneringstyper betegner ulike måter å dele opp lagringsplass, data eller systemressurser i adskilte enheter for bedre organisering, ytelse og administrasjon. Vanlige inndelinger tar utgangspunkt i lagringsnivået (disk(partisjonering)) og i måter data kan deles opp i databaser eller applikasjoner.

Diskpartitionering handler om å dele en fysisk eller virtuell disk i separate partisjoner som kan formateres og administreres individuelt. De vanligste modellene er MBR (Master Boot Record) og GPT (GUID Partition Table). MBR tillater et begrenset antall primærpartisjoner, ofte opp til fire, eller tre primære pluss en utvidet partisjon som inneholder logiske partisjoner. GPT støtter et mye større antall partisjoner og er vanlig på moderne systemer som bruker UEFI. Partisjoner kan tjene ulike formål, for eksempel oppstarts- eller systempartisjoner og data(partisjoner), og kan ha forskjellige filsystemer.

Databasert partitionering refererer til hvordan data fordeles i en database eller datavarehus. Horizontal partitionering deler tabeller ved radnivå (for eksempel kunder i forskjellige partisjoner), ofte kjent som sharding i skalerte miljøer. Vertical partitionering deler tabeller ved kolonnenivå, slik at visse kolonner flyttes til separate partisjoner for å forbedre ytelse eller sikkerhet. Tilnærmingene inkluderer range-partisjonering (basert på verdier), hash-partisjonering (basert på hash av nøkkelen) og list-partisjonering (definert medlemskap). Composite eller subpartitionering bruker flere av disse metodene samtidig.

Fordeler med partisjonering inkluderer bedre skalerbarhet, parallelle forespørsler og enklere vedlikehold. Ulemper kan være økt kompleksitet, transaksjonskonsistensutfordringer og behov for balanse ved omfordeling av data.