osseointegratsioon

Osseointegrasjon er en direkte, strukturell og funksjonell forbindelse mellom levende benvev og overflaten av et implantat, vanligvis laget av titan eller titanlegeringer. Denne grensesnittet gjør at belastningen fra implantatet overføres direkte til beinet uten mellomliggende fibrotisk vev, noe som er avgjørende for langtidssuksess i tann- og enkelte ortopediske implantater.

Den biologiske prosessen innebærer at implantatet legges i kontakt med blod og benvev, følger en kortvarig inflammatorisk fase, og deretter oppbygging av ny ben rundt implantatet. Overflateegenskaper som ruhet og kjemisk sammensetning påvirker hastigheten og kvaliteten på integrasjonen. Titan har vist seg biokompatibelt, og alternativt brukes keramiske implantater som zirconia i enkelte tilfeller.

Historisk ble konseptet og begrepet etablert av Per-Ingvar Brånemark etter hans arbeid på 1950- og 1960-tallet, og de første kliniske dentalimplantatene ble publisert i 1965. Siden har teknikker og overflatebehandlinger utviklet seg for å forbedre hastigheten og påliteligheten av osseointegrasjon.

Ved klinisk praksis er primærstabilitet viktig ved plassering, mens sekundærstabilitet oppnås gjennom benremodellering. Belastning planlegges vanligvis etter en helingsperiode på omtrent 3–6 måneder i kjeveben, selv om protokoller varierer etter pasient og benkvalitet.

Faktorer som påvirker suksess inkluderer kirurgisk teknikk, kjevebens kvalitet, røyking, diabetes og andre sykdommer. Forebygging og behandling av peri-implantitt er viktig for å opprettholde osseointegrasjon. Oppfølging inkluderer klinisk kontroll, bildediagnostikk og måling av implantatstabilitet, for eksempel med resonansfrekvensanalyse (ISQ).