nettverksinfrastruktur

Nettverksinfrastruktur er den fysiske og logiske infrastrukturen som muliggjør datautveksling mellom enheter og tjenester i et nettverk. Den omfatter kommunikasjonsmedier, nettverksenheter, programvare for konfigurasjon og overvåking, samt prosedyrer for sikkerhet og etterlevelse. Den kan deles inn i lag som tilgangsnivået som kobler sluttbrukere til nettverket, og mellomlag og kjerne som transporterer trafikk mellom geografisk adskilte områder.

Komponenter i nettverksinfrastrukturen inkluderer kommunikasjonsmedier som fibre, kobberkabler og radiobølger; utstyr som rutere, svitsjer, tilgangspunkter og gateway-enheter, samt brannmurer. Infrastruktur for datasentre og distribuert nettverk støtter lagring og behandling av data, og programvare for nettverksadministrasjon og overvåking sikrer drift og sikkerhet. Nettverk deles ofte i tilgangs-, distribusjons- og kjerne- eller backbone-deler for å støtte skalerbarhet og pålitelighet.

Arkitektur og lagdeling følger gjerne OSI- eller TCP/IP-modellen. Designvalg fokuserer på ytelse, pålitelighet og skalerbarhet, ofte med Quality of Service og redundans for å motstå feiltoleranse. Store nettverk kobler regionale og globale segmenter, og Internett fungerer som et globalt nettverk av nettverk.

Standarder og styring utvikles av organer som IEEE, ITU, IETF og IANA, og bidrar til interoperabilitet. Vanlige standarder inkluderer Ethernet, IP, TCP og DNS. Driftspraksis omfatter sikkerhet, tilgangskontroll, overvåking og endepunktsbeskyttelse.

Trender inkluderer nettverksvirtualisering, software-defined networking (SDN) og network functions virtualization (NFV), kantberegning (edge) og utvidet bruk av fibre og trådløse teknologier som 5G. Nettverksinfrastruktur er kritisk for skytjenester, bedriftsnettverk og digitale tjenester.